Det må ha vært litt av et syn - tre geografer som febrilsk skubber en gammel, sliten Simca søkklastet alskens skiutstyr gjennom hele Jondal sentrum tidlig en fredag morgen. Men tilslutt startet doningen, og vi var på vei mot det store pinseeventyret - vi skulle gå Folgefonna på langs fra Alsåker i nord til Rosendal i sør. "Vi" er fire geografistudenter: Sveinung, Joachim, Sturla og kjentmann og jondøl Jostein. Meningen var i utgangspunktet å bruke bilen til å frakte oss opp de første fire-fem hundre høydemetrene fra Hardangerfjorden, men en kjetting på tvers av skogsveien satt bokstavelig talt bom for planene. Dermed var det bare å sale opp og traske oppover.

Å dra på ski på denne måten i mai måned er nærmest som å skru tiden tilbake; nede ved fjorden var epleblomstringen like om hjørnet, mens vi seks-syv hundre meter høyere vandret gjennom vårløsningen. Kombinasjonen råtten snø, vasstrukne myrer og ski på sekken som virket som mothaker i bjørkekrattet gjorde fremrykningshastigheten svært lav, og det var en velsignelse å komme over tregrensen og få spenne på seg skiene. På dette føret ville intet annet duge enn de gode, gamle vestlandslefsene (les: skifeller) duge, og med plastpelsen på plass gikk det så det suste oppover. Forholdene var nærmest perfekte for en vårskitur; temperaturen tilsa shorts og t-skjorte, og hatter og tørklær måtte til for å assistere tosifrede solfaktorer dersom vi skulle unngå varige mén.

Frukthagene i Ullensvang

Etter en oppstigning på nærmere halvannen kilometer nådde vi turens første høydepunkt: Vardanuten (1506 m o.h.). Tilnærmet rett under oss kunne vi se frukthagene i Ullensvang, og utsikten var vid både utover mot havet og innover Hardangervidda. Langs ryggen vi skulle følge hang fortsatt skavlene store og skumle og gjorde livet surt for beboerne nede langs Sørfjorden. Selv sent i mai var de et imponerende syn! På Vardanuten passerte klokken seks, og vi hadde enda mange kilometer igjen før vi var fremme ved nattens rede, en liten jaktbu ved Gråsteinsnuten. Før vi kom så langt måtte både Solnuten (1551 m o.h.) og Torsnuten (1572 m o.h.) gi tapt for oss bolde tindebestigere! Solen var i ferd med å synke i havet da vi endelig nådde frem, og sjelden har en middag smakt bedre og en smal sengebrisk vært mer behagelig.

Katabatiske vinder og svette

Dag to av vår ferd opprant med strålende sol fra en skyfri himmel, og frokost og morgenstell gikk unna i høyt tempo. Det gjeldt å utnytte skaren etter nattefrosten så lenge som mulig. De første par kilometrene gikk da også unna i en forrykende fart. Nærmere fire hundre av gårsdagens surt tilkjempede høydemetre ga vi fra oss før vi nådde "mørdarbakkene" opp på Fonna. Opp til høyeste punktet på Nordfonna (1644 m) ble skifellene nok en gang mobilisert, og vi fikk oppleve å svette på steder vi knapt nok visste fantes. På forelesning hadde vi hørt om katabatiske vinder, men akkurat den dagen var det manglende overensstemmelse mellom teori og praksis: Det var blikkstille overalt! På toppen hadde vi vårt første møte med Bergen Turlags fellestur over fonna, og alle gode tanker om organisasjonen ble satt på harde prøver. Turen ble nemlig filmet for NRKs serie «Ut i naturen», noe som medførte tildels stor snøskutertrafikk. Fellesturen medførte også at vi la om planene våre en smule. I stedet for å overnatte på Fonnabu som planlagt, ble kursen satt mot Odda Turlags hytte på Holmaskjer.

Videre over Nordfonna gikk ferden i raske skøytetak mot Kvitnadalen, som sammen med Blådalen deler Folgefonnplatået i tre. Ned til Kvitnadalen går løypen i en bratt snørenne, der vi virkelig fikk prøvd ut telemarksferdighetene. Vel nede tok vi en lang rast i den stekende solen. Mellom svarte bergvegger sto luften formelig stille, og temperaturen var svært så behagelig. Vi traff igjen Turlagsfolkene, som nå var skuterløse etter den bratte nedstigningen. De skulle møte nye skutere på toppen av bakken lengre fremme, men der og da måtte 50 kg kamerautstyr håndteres med handemakt. Praten gikk livlig, og vi nyttet sjansen til å etterfylle væske og til å komplettere beskyttelsen mot solen. Resten av veien mot Holmaskjer gikk dagen til å forsere lange moter, og det var en velsignelse å kunne spenne av seg skiene og sale av på Norges 5. høyestliggende turisthytte, 1585 m o.h.

Konturløst og undulerende terreng

På Holmaskjer var det ganske folksomt, men til vår store glede hadde ingen tatt for seg av loftet ennå. Vi skulle senere erfare hvorfor, ettersom det ikke fantes luftemuligheter der oppe. I hytteboken kunne vi lese et hjertesukk fra hyttevakten som klargjorde hytten for vinterferien, og hadde måttet spa ut adskillige kubikkmeter snø fra loftet fordi sistemann på hytten høsten før hadde glemt å lukke den ene ventilasjonsspalten over vinduet.... Klokken seks neste morgen holdt vi ikke ut lengre, og bestemte oss for å komme oss i vei. Frokosten ble fortært på svabergene utenfor hytten, ettersom en delegasjon på 18 arendalitter hadde ankommet rundt midnattstider og lagt beslag på samtlige kvadratcentimetre gulv- og bordplass. For tredje dag på rad smilte værgudene blidt til oss, noe som er en klar fordel i de konturløse omgivelsene en platåbre representerer. Kilometer på kilometer ble tilbakelagt i svakt undulerende terreng, hele tiden med et øye på kompasset. Skulle vi treffe nedgangen mot Muradalen og Rosendal kunne vi ikke tillate oss for mye slinger i valsen.

Vel fremme

Ned fra breen i retning våren bar det i ustø svinger i kornete vårsnø. Over Svartavatn var isen ikke lenger trygg, så vi måtte følge Volarusti, en kupert fjellrygg med høyst vekslende skiføre. Klistervoks på skiene gav feste over både snø og lyng, og jo nærmere vi kom målet, jo mindre nøye tok vi lyngrabbene og svabergene som kom i vår vei. I rundt 800 meters høyde var det ugjenkallelig slutt på vinteren, og nå fikk vi igjen for vår lettsindige omgang med vegetasjonen. Det er fantastisk hvor guffent klister kan bli hvis man bare går inn for det. Med skiene på sekken og klister i ørene stupte vi ned i Muradalen med kurs for Rosendal, Baroniet, is og fotografering i rosehagen. Skisesongen var definitivt over, men fjellet ligger der til neste år også......