Inne på fjellet mellom Flåm og Gudvangen ligger Grindaflethytta, en sann perle av en plass! Til Grindaflethytta kommer man lettest fra Fyre på veien mellom Voss og Gudvangen. Med godt skiføre er turen opp unnagjort på tre-fire timer. Vel oppe kan man velge og vrake i Undredalshalvøyens dramatiske natur.

Godt skiføre var det imidlertid ikke da Joachim og jeg gikk av bussen en marsdag for noen år tilbake. Nede ved veien var det påskeslaps, og opp skogsveien som var merket mot Grindafletene hadde en snøskuter tråkket løypen for oss. Opp gjennom furuskogen var det meste fryd & gammen, men over tregrensen var det ikke like artig. Det lille som var av snø lå sammenføyket i bekkefar og fordypninger, og det hele minnet mer om en skitur i Rondane enn i vanligvis snøtunge vestlandsfjell. Lengre opp var det betongskare, men så lenge været var flott med sol fra skyfri himmel, hadde vi strengt tatt ikke så mye å klage over.

Den fine ettermiddagen ble raskt til kveld, og solen hadde akkurat gått ned bak fjellene i vest da vi passerte turens høyeste punkt (1230 m, 900 m jevn stigning fra Fyre) og rant ned i Skerpisdalen, som leder frem til hytten. Selv om mørket falt på og månen lot vente på seg, var det ikke nødvendig med hodelykt. Temperaturen falt, men vi gikk trøstig på og nøt stillheten og roen.

Vi begynte å nærme oss målet da vi kjente et lite drag i luften - den umiskjennelige lukten av brent bjørkeved snek seg inn i neseborene. Så var vi ikke alene i fjellet likevel, men kunne glede oss til å ta inn i en varm hytte. Noen minutter senere kunne vi skimte lysene fra vinduene, og begynte å glede oss til det etegildet vi hadde med oss i sekken. Vel fremme viste det seg at hovedhytten var inntatt av en folkehøyskoleklasse med kollektiv diaré, og selv om sikringsbuen var kald ble den dermed et godt alternativ. To timer senere hadde vi 35 grader inne, nettopp fortært en bedre middag, kaffen var på kok og man skulle bare finne frem flasken med Jägermeister...som sto igjen hjemme!