Tyssedal - Hjølmo om Hårteigen (1691 m o.h.)

Hårteigen ble nedkjempet 9. august 2003. Tildragelsen skjedde i strålende sol, neglisjerbar vind, endeløs utsikt og 25 graders varme. Men for å ta turen i kronologisk rekkefølge:

Dag 1: Bergen - Odda - Tyssevassbu

Dagen startet tidlig, med avgang med Haukeliekspressen til Odda. Typisk nok var den ordinære bussen litt morgengretten, slik at vi måtte snobbe litt ned i standard. I tillegg var bussen 25 min forsinket til Arna, der vi skulle hoppe på (bussen går bare om Åsane nutildags...). Det medførte litt svette håndflater, men til slutt kom da bussen. Sjåføren var stresset i vinkel og skulle rekke ferge på Kvanndal, så turen innover gikk med hjertet i halsen.

Vel fremme i Odda var det tid for litt handel, før vi praiet en ekstremt pratsom taxisjåfør som kjørte oss til Tyssedal og opp bakkene (ca. 6 km) til Mågelibanen. Pris kr 200,-. Mågelibanen kan vel kalles en Fløibane på speed, der den går 450 høydemeter rett opp fjellsiden, minst like bratt som unnarennet i Holmenkollen. Til 100 spenn pr. snute fikk vi plass i en åpen vogn sammen med en far med tre barn på mellom 7 og 12-13 år. Deretter bar det avgårde, og da var det bare å stole på vaieren som trakk ekvipasjen. Utsikten var flott, både rett ned, innover i Ringedalen og over fjorden mot Folgefonna, men litt i heftigste laget for den minste i vognen vår. Hun fikk total panikk, og nektet å bli med banen ned igjen. Det siste vi så før vi satte kursen mot høyere strøk, var at hun og faren tok fatt på stien ned gjennom skogen...

Fra Topp til Tyssevassbu må man i følge boken regne mellom 6 og 7 timer, men da går ruten i en stor bue rundt noen vann. Den fulgte vi, men ruten var i all enkelhet ingen fest å gå. Det var tydelig at det manglet store mengder snø i strøket, noe som medførte at ruten ble lagt mer kronglete og underlaget mye dårligere enn i s.k. normalår. Landskapet var goldt, hovedsakelig stein & steinrøys og lite utsikt. En myyye mer interessant og raskere (ca. 2 timer kortere) rute går langs kanten av stupet mot Ringedalsvatnet, via utsiktspunktet Trolltunga og etter varder med gule kryss langs kraftlinjen opp til Tyssevassbu. Det fikk vi imidlertid først vite av en local som kom tuslende omtrent ved solnedgang. Han var forøvrig det eneste mennesket vi møtte den dagen etter å ha forlatt hytteområdet rundt Topp.

Dag 2: Tyssevassbu - Hårteigen - Hadlaskard

Dag to opprant med strålende vær, og vi kom oss av gårde rundt kvart på ti. Fra Tyssevassbu gikk stien i mer steinrøys og over noen gjenstridige snøfonner langs Tyssevatnet ned til et fint elvekrysningspunkt som heter Bykset. Her var det bare å stige over fossen, som gikk i et smalt, dypt gjel. Elvene var forøvrig generelt veldig små på hele turen. Etter Bykset tar stien av mot Torehytten, og vi kom over i mer behagelig terreng, med gress og lyng som underlag. Sol stekte, og de vindkastene som kom var høyst velkomne. I retning Torehytten ble både litle og store Kinso krysset uten problemer. Særlig store Kinso kan i normalår være en nøtt, med vading til livet, men vi trengte ikke engang ta av oss fjellstøvlene.

Etter store Kinso tok vi en liten avstikker offpist, og kom oss over på stien fra Litlos til Hårteigen, som nå var bare noen kilometre borte. Vel fremme ved Hårteigen satte vi fra oss sekkene bak noen store steiner, hev innpå litt knekkebrød og tok fatt på steinrøysen oppover. I normalår ligger det en snøfonn i gjelet der man går opp, men denne hadde smeltet bort for lenge siden. Vi vant raskt høyde og fikk fin utsikt over vidden. Øverst i gjelet, der det går over fra bratt til overhengende, tar man ut til høyre på noen hyller. Her har man et assortert utvalg av tau, vaier og rekkverk til å holde seg i, men det er og noen punkter rimelig langt ut mot stupet som ikke er sikret. Det går imidlertid helt greit å ta seg opp, bare man er noenlunde stø på foten og ikke angrepet av den totalt lammende varianten av høydeskrekk. Vel fordi dette kommer man opp på nordsiden av knotten, og da er det bare å kryse platået mot syd til varden. Her var det en fin svalende bris, som gjorde at vi kunne nyte utsikten fra Fresvikbreen i nord, via Jøkulen, Hallingskarvet, Gaustatoppen og Sandfloeggi i sør til Folgefonna i vest. På toppen hadde vi også mobildekning (Berakupen), slik at vi fikk formidlet inntrykkene til andre, mindre heldige sjeler....

Vi var på toppen (klin alene) i en halv time, og samlet tok hele utflukten halvannet time. Vel nede igjen var det pakning på og en liten mil i unnabakke ned til Hadlaskard. Det meste av nedstigningen kommer med en gang, i noen bratte kløfter ned til Viersdalen. I normalår er det sikkert gode muligheter for å skli på skoene, men vi måtte gå hver bidige meter. Det begynte etterhvert å kjennes i knærne, særlig hos turkompis Jan-Frode.. Fra Viersdalen og ned til Hadlaskard var stien skikkelig kjip, der den snirklet seg opp og ned og hit og dit gjennom vierkrattsatan og dvergbjørkhelvete. Klokken var kvart over åtte da vi endelig kunne sale av på Hadlaskard. Ti og en halv time hadde utflukten tatt, og var etter min mening verd litt gnagsår og vonde knær (her er nok turkameraten bare betinget enig, men ham om det....).

På Hadlaskard var det folksomt, men ikke fullt.

Dag 3:

I utgangspunktet var planen å gå fra Hadlaskard til Sysebu over Rjotedalen, forbi Tverrgavlen og ned Saupskardet (standardveien fra Berakupen), men tre slitne knær og noen gnagsår var særdeles lite fristet av kilometre med stiløst vierkratt. Turen Sysebu - Hadlaskard får bli til senere, kanskje en langhelg eller påske, hvem vet? Uansett ble det tatt en sjefsavgjørelse på å tusle ned Veigdalen til Hjølmoberget og veien der, og henting ble bestilt hos gjengen på Sysebu. Om turen ned Veigdalen er det ikke vits i å si så mye, bortsett fra at det ble avsindig varmt inni bjørkeskogen etterhvert.

Vel nede ved veien kom etterhvert den gamle, korrekturlakkerte japaneren, men dog uten mamma, som hadde gjort mytteri og hoppet av nede i hårnålssvingbratthelvetet etter at papsen hadde måttet gjøre noen C-momenter for å slippe forbi møtende biler på den smale, vaskebrettbelagte veien. Ned svingene gikk det rimelig greit, selv om bilen danset en smule jenka over vaskebrettene.

...og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

PS: Jeg har fått noen hint fra turkameraten om at Tyssevassbu - Hadlaskard kanskje var litt vel ambisiøst, treningsgrunnlaget tatt i betraktning, men når bildene er fremkalt går det sikkert over...;-)

Fotoalbum fra turen finner man [her]