Tekst: Sturla Alvheim Foto: Jostein Bakke

De sa de skulle tenke på oss, damene med den store hunden, når de satt i badstuen eller når de fortærte kveldens indrefilet. Så satte de kursen hjemover mot sin varme hytte på Ustaoset. Selv hadde vi mange kilometer igjen før vi kunne begynne å tenke på å ta kvelden. Solen var også på hjemvei i sørvest, og ville snart farge både himmelen og våre umiddelbare omgivelser gyldenrøde. Kvikksølvet sank jevnt og trutt etterhvert som vi nærmet oss det navnløse høyeste punktet på østre Hallingskarvet. Vi var fem barske karer som skulle gå Hallingskarvet på langs.

Etter en traurig start på vinteren hadde noe av OL-været fra fjoråret vendt tilbake. Hele uken hadde værdamene på TV2 lovet «møje fint vér té helgå» øst for vannskillet, og for en gangs skyld fikk de rett. Riktig nok snødde det da morgenekspressen rullet ut fra Bergen stasjon, men på Ustaoset skinte solen fra skyfri himmel. Noen timer senere sto vi på toppen av Prestholtskarvet og beundret utsikten over en anseelig del av Sør-Norge, fra Sandfloeggi i sør til Jotunheimen i nord, fra Folgefonna og Vassfjøra i vest til Gaustatoppen og Norefjell i øst. Langs Skarvet gikk det jevnt i 1800 meters høyde. Turgåerne fra Ustaoset raste i fra oss, men så hadde ikke de nærmere 20 kilo hus og heim på ryggen. Fra Hyllun, hyttefolkets siste retrettmulighet, var vi alene. Veldig alene. Ski knirket mot kald og trå snø. Kveldens første stjerne ble tent. Vi kunne se lysene fra en bil på vei over Hardangervidda. Himmelranden i vest sto i brann, og den evige isen på Hardangerjøkulen og Folgefonna minnet mest om nypussede kobbekjeler. Toppvarden 1909 m o.h. ble passert i tussmørke. Knapt et vindpust var merkbart, og vi bestemte oss for å slå leir her oppe på Norges tak. I ly av en lav rygg fant vi en fin teltplass, 1860 meter over Zachariasbryggen. Ingen dum måte å tilbringe en lørdagskveld på, spør du oss ! Nå skulle det bli godt å komme i hus, krype ned i en varm pose og få seg litt mat i livet.

Halvannen time senere forbannet jeg høylydt min egen evne til å spare meg til fant. Min stillebrennende, amerikanske lettvektsprimus oppførte seg slett ikke slik butikkselgeren på Korskirkealmenningen hadde fortalt meg. Snarere enn å gi varme til middagslaging og snøsmelting, leverte den en flott søknad til jobben som flammetårn på Trollfeltet. I naboteltet, hvor fotografen hadde lagt to hundrelapper ekstra på bordet for å sikre seg den litt gjevere søstermodellen, brølte en eller annen at «nå måtte noen for f... sette på en ny panne med snø, før soveposene smelter !» Men salige er de tålmodige, og en gang rundt midnatt ble det mat på oss også....Før jeg krøp i posen for godt, måtte jeg ut en tur på naturens vegne. Maken til stjernehimmel har jeg knapt sett maken til! Høyt hevet over hverdagen, uten sivilisasjonens forstyrrende lys, ble jeg bare stående og gape. Det er slike øyeblikk man bør gå på tur for å oppleve, ikke for å skryte over hvor høyt, langt eller fort man har gått. Et stjerneskudd lyser opp et kort øyeblikk, forgjengelig som livet selv....Kulden jager meg inn igjen. Jeg krabber ned i posen, snører igjen og sovner kontant, en opplevelse rikere.

Jeg våknet av at munnen min var full av bomull. Siste rest av teltkameratens 12 år gamle skotske reisebrennevin hadde lagt og godtgjort seg på tungen hele natten. Likevel drøyde jeg det så lenge jeg klarte før jeg åpnet glidelåsen på soveposen og strakk meg etter termosen. Det var nemlig kaldt i teltet. Veldig kaldt. Termometeret oppunder taket viser seksten minus innomhus, og ute er det enda kaldere. Selv hadde jeg hatt en behagelig natt, men grøsset litt når jeg tenkte på Joachim i naboteltet, som har hatt det vondt helt siden kvikksølvet passerte minus fem.

Om kvelden var fin, var morgenen om mulig enda finere. Noen skyer hadde omkranset Hurrungane dagen før, men de var borte nå. To timer senere, etter en bedre frokost, var vi på vei. Bare noen gule kremmerhus i snøen kunne fortelle at her hadde vært folk. Nesten nede i Folarskardet krysset vi sporene til to jenter som kom fra Lordehytta. Selv var vi glad vi hadde slått leir oppe på Skarvet, og ikke nede i dette kuldehullet. Opp til varden på Folarskardsnuten fikk vi varmen i kroppen. I løssnøen nederst var beina det beste fremkomstmiddelet, lengre oppe var fellene til god hjelp. Vi tok oss god tid til fotografering ved varden, så god at nedkjøringen til Hellevassfonni ble turens kaldeste opplevelse.

Videre mot Finse gikk det mer eller mindre av seg selv. Fra vest kom det inn truende, grå og tunge skyer. Vinden økte på, men vi rakk å sette noen flotte spor ned fra Kyrkjedørsnuten før snøværet kom. De siste meterne ned til hotellet gikk i tradisjonelt vestlandsk vintervær, men med øl og rømmegrøt i sikte brydde vi oss lite. Vi ble skuffet, for på hotellet hadde kokken fått fri, og det ble ikke riktig det samme med vafler....