Romsdalen
3.1. Romsdalshorn (1550 m)
To presumptivt enkle ruter fører til topps på Romsdalshorn: Normalveien (2+) og Nordveggen (3+). På tross av høyere gradering, er Nordveggen kanskje den enkleste for mange, ettersom Normalveien gir veldig mye utsatt klyving på hyller med grus og gress.
3.2. Store Vengetind (1843 m)
Store Vengetind kan bestiges ad den enkle Nordryggen, slik Hall, Norahagen og Soggemoen gjorde det første gang i 1881. For de som trives best med noen hundre meter luft under hekken, er Vesteggen (4) og, for de mer avanserte, Drømmediederet (5-), fine utfordringer.
3.3. Kvanndalstind (1744 m)
Enkleste vei til topps går opp under Romsdalshorn og opp til Olaskardsvatnet, og derfra opp mot eggen mellom Kvanndalstindene og Vengetindene. Langs eggen er det enklest å ta ned på breen på sørsiden, og sette kursen mot innsteget. Torshammeren er en attraktiv avstikker før man går løs på Kvanndalstind, skal være klassifisert som en lett femmer (5- ?). Har man god tid (2 døgn), er eggtraversen Kvanndalstind - Store Vengetind slett ikke å forakte.
| VENJETIND- OG KVANNDALSTINDMASSIVET (fritt etter Espen Bratlie) I bare kortbuksa peser vi oss opp de nederste steinurene til Hornet, krysser ut under Olaskardbreen og -tinden mot Venjedalsmassivet. Tau over solbrente skuldre, klatresele, «isemkram», sovepose - og litt mat i sekkene. Ingen tid for stopp - øre av alt lyset. Oppe på kammen. Dristig arkitektur i alle himmelretninger. Et landskap i forsteinet raseri. Og her er masse luft. Kvanndalstind - rett i øst. Beksvart og knivskarp truer den seg opp. Ser vanskelig tilgjengelig ut fra der vi står - skal bestiges i løpet av dagen. Eggen løper et par kilometer nordover mellom 1700 og 1800 m o.h. før den renner i sørveggen på store Vengetind. Forreven, vill og skarp, med pinnakler i kø, glinsende svarte og bratte i alt sollyset. Vengetind- og Kvanndalstindmassivet er et eldorado for den som ønsker seg en tinderangel, og også for den som vil ha skarpklatring. Her finnes utallige pinnakler og vegger i alle fasonger, variasjoner og vanskelighetsgrader. For den som skal bruke det fullt ut, kreves det utstyr. For den som er her første gang, kreves det i tillegg godvær. For fremmedfolk oppfattes fjellområdet her utilgjengelig for andre enn den tradisjonelle klatrer og tindebestiger, men også «vanlige» fotturister med litt utviklet balansesans har mye å hente i området. Vi har spist. Sola egger til lek - der den henger over Kalskråtind i senit, varm og medgjørlig. Det surkler i smeltevann nedetter fjellsida. Eggen ligger derimot tørr. Vi tar oss lett fram til «krysset» mot Kvanndalstind. Tross det går det ikke særlig fort. Tar tid å venne seg til all lufta under oss - vil nødig snuble ut i den. Der tar vi oss mot øst, mot tinden som for meg ser alldeles håpløs ut på denne avstanden. «Lett klatring» leser vi i rutebeskrivelsen - og stoler på den. Det er lettest å ta seg ned på breen på sørsida av eggen for å komme fram til innsteget på tinden. Eggen ser grei ut å gå hele veien, men brytes av småstup flere steder. Det krever rapellering for dem som ikke kjenner fjellet godt nok, og representerer mye unødig arbeid i forhold til det å krysse ut på breen. Følger den i en halvtime før vi skjærer bratt opp mot et snøskar hvor vi sparker oss feste i en snøhelling. Inn på fast fjell igjen. Forbasket langt ned til breen på nordsida der. Oppildnet av middagslyset klyver vi på. Balanserer, småklatrer, kroppen føles lett i alt rommet. I skyggen av Torshammeren blir det kaldt. På med klær og utstyr til bestigning.Teknisk sett er dette ingen stor nøtt - cruxet klassifiseres til en lett femmer i føreren. 1. mann sliter litt med å komme over kanten opp på toppen. Vi sikrer oss opp de luftigste etappene videre mot Kvanndalstind, selv om takene er gode. På toppen sitter vi overskrev, her er ikke plass til to. «Gjesteboka» forteller at vi er de første på tinden i år, også at det ikke er mange besøkende her i løpet av en sesong. Vi får natten på vei mot eggen og breene der nede. Vi skynder på - vil være på hovedeggen mot Vengetindane før klatrelyset blir borte. Rapellerer, balanserer oss nedover, sklir på snøfonner og har det travelt. Inne på hovedeggen. Den verste sulten og tørsten er stagget - sistnevnte begynner å bli et problem, for eggen er knusktørr etter all soltørken. Bruker neste en halvtime på å finneegnet sted til søvn, enda en halvtime på å bygge to steinreder. Etter 20 timer er det godt å krabbe i posen. Morgen - må rapellere ned til breen etter vann til tørre brødskiver. Fint å være menneske. Videre strever vi med å finne vei. Velger enkleste løsning - ny rapell ned på breen på østsiden av eggen. 300 meter rundt de mest slitsomme pinnaklene, vasser i nysnø på breen, ikke langt fra solsteikt fjell. Det føles trygt. Enda videre - opp mot lille Vengetind. Klatrer i råttent fjell. Videre ned snøfeltet mot sørveggen på store Vengetind, som sammen med vestveggen gir den største utfordringen for klatrere på tinden. Denne gangen går vi «Galleriet», tinderanglernes letteste vei, 1 meter bred med lodrett fjell over og under. Vi går rundt sørøsthjørnet på steinkolossen og klyver opp østveggen - mellom kampestein til topps. Utranglet etter nærmere 40 timer på fjellkammen føles det godt å ta fatt på siste etappe - nordeggen ned til dals. Det ligger enda mye snø nedover nordryggen, som gjør det vanskelig å finne riktig rute for fremmedfolk. Vi ivrer oss for langt øst på ryggen og kjører oss fast over stup hvor det er usikkert å legge inn rapelleringer, før vi finner rette ruta ned mot lørdagskveld og dans på Åndalsnes. |
3.4. Kalskråtind (1795 m)
Etter at fallskjermhopping ble forbudt i Trollveggen, har den delen av menneskeheten som har slike lyster flyttet over dalen til Kalskråtind. Også til denne toppen følger vi anleggsveien fra Isfjorden og Venjedalsvatnet til lille Hornvatnet (760 m o.h.), hvorfra man kravler seg opp til Olaskardsvatnet. Dette og Svartvatnet passeres på nordsiden. Ved vann 976 er det trolig mulig å ta seg opp mot Kalskråtind (sjekk på kartet eller lokalt!). Herfra skrår man sørvestover, opp mot pkt. 1450 m, før man bøyer av mot nord mot toppen. I følge Fjell & Vidde (3-95) er toppen lite besøkt, men grei å ta seg opp på fra vest over Oliskaret (Olaskardet) eller fra øst via Sandgrovbotn. Fallskjermhopperne tar snarveien til dals fra sørtoppen.
Eikesdalen
4.1. Skjorta (1711 m)
Med sine 1711 m er Skjorta den høyeste og mest majestetiske av toppene som kan nås fra Eresfjord. En eventuell bil kan parkeres ved Storstølen, og Kanndalselva krysses på bro. Stien blir fort borte, men retningen sier seg stort sett selv. Ut av bjørkeskogen dreier man av vestover med kurs mot fjellryggen. Vi følger denne og vardene til topps. De som måtte ønske litt tinderangling, kan fortsette langs eggen til litle Skjorta (1550 m), halvannet kilometer lengre sør. Skjorta kan også bestiges fra Kvidalen, men da får man rundt tre hundre ekstra høydemetre å kose seg med.
4.2. Vikesaksa (1809 m)
Vikesaksa reiser 1800 meter rett opp av Eikesdalsvatnet, og kan se ut som en umulig oppgave å komme seg til topps på. Nå er det slik at skinnet bedrar, men bare såvidt! En tur til topps tar en hel dag, og er ganske luftig. Nordeggen er beskrevet som bratt klyving, og en bestigning er skildret i DNTs årbok for 1941. På kartet kan det se ut som om det er mulig å komme seg til topps også fra sørøst. Fra Vikebotn mellom Breidtelnebba og Nordre Slotthø tas bratt opp en rygg mot nordvest. I litt over 1400 meters høyde bøyes av mot vest, først langsmed fjellsiden, deretter over bandet mellom Vikeskardet og botnen mellom Vikesaksa og Breidtelnebba. Deretter klyving/klatring til topps. I følge Fjell & Vidde (3-95) krever den fine traversen via eggen fra Vikebotn klatring og sikring, mens langturen fra Eresfjord eller Øksendal er noe enklere. Sistnevnte følger rygg fra øst til skaret «Saksa», for så å dreie rundt på nordsiden og opp til toppen.
4.3. Juratind (1712 m)
Juratind anbefales bare for øvede klatrere og fjellfolk, og kan nås både fra Isfjorden og Hoemsbu på en dag. Enkleste vei til topps følger nordøstryggen fra Hoemskardet, som er gradert som klyving (2). Felles for alle rutene er toppblokken, som har et lite punkt med 3+ og taubruk. Videre byr turen over Hoemsbreen opp sørveggen og vestveggen på litt mer klatring.
|
|
|
[Rånahalvøya] [Kolåshalvøya] [Tafjord] [Valldalen] [Geiranger] [Hornindal] [Volda - Austefjorden] |