HØSTTUR TIL SOLNUTEN

Solnuten (1551 m o.h.) er ikke den høyeste toppen på ryggen mot Sørfjorden, men utsiktsmessig er den kanskje den beste, med tilsynelatende fritt fall mot fjorden der nede og fri sikt i tre av fire himmelretninger. Bare mot sør begrenser Nordre Folgefonnas hvite kuppel utsynet en smule. Fra sørsiden ser den ikke så verst tøff ut heller, der den reiser seg som en forvitret hoggtann mot himmelen.

Min første tur på Solnuten var på vei Folgefonna på langs, og det majestetiske utsynet hadde brent seg fast i minnet mitt. Derfor var det naturlig å sette kursen mot Solnuten da vi en kald, klar høsthelg var på stølen til Jostein. Kvelden før hadde vært en utskeielse i raspeballer, saltkjøtt, pærer "Belle Helene" og en tynn en til kokekaffen, og det var derfor tunge kropper som trasket opp den første bakken fra Fodnastøl. Været var perfekt, med sol fra skyfri himmel, neglisjerbar vind, litt rim i gresset og sikt til verdens ende. Vi balanserte over demningen i enden av Kvanngrøvatnet, og klatret opp en småglatt bakke. Der solen sto på, smeltet det lille som var av frost. I rundt 1200 meters høyde kom vi opp i nysnøen som hadde lagt seg som melis på toppene tidligere i uken, og på vann 1391 sørvest for toppen bar isen (heldigvis…).

Opp til toppen var det litt baksing i snø over glatte steiner, men alle kom trygt til topps og kunne vagle seg og nyte Kvikk-Lunsj, kaffe og utsikten. Mens Vestlandet lå badet i sol og sikten var tilnærmet uendelig, lå tåkeskyene forankret et sted inne rundt Hårteigen og besørget drittvær øst for vannskillet. Men vi klagde ikke!

Etter en god rast rutsjet vi ned noen snøfonner mot vann 1107 øverst i Samladalen. Der man vinterstid bare lot seg begrense av eget mot, skiferdigheter og rasfare, måtte vi nå finne veien langs høye stup og ned bratte lier. Takket være kjentmann Jostein kom alle trygt ned til indre Samladalsvatnet. Fortsatt gjensto nesten en mil med trasking, og den korte, men flotte høstdagen var snart slutt. Vi var alle langt nede i hodelyktbatteriet før vi var tilbake på Fodnastøl, og det var bare så vidt vi rakk siste ferge til Tørvikbygd, men alle var enige om at det hadde vært en fin tur...