             |
Tafjordfjella
5.1. Pyttegga (1999 m) - Høgstolen (1953 m) - Karitind (1982
m)
Pyttegga er Møre og Romsdals høyeste fjell,
og mangler én lusen meter på å havne i 2000-klubben.
Sammen med Høgstolen og Karitind rammer den inn søre Hånådalsbotn,
et formidabelt amfiteater i stein. Pyttegga og Karitind er anstendige turmål
i seg selv, men i godt vær og i godt selskap kan en tur langs hele
ryggen være et flott alternativ til den relativt uspennende rusleturen
fra Pyttbua til Veltdalsbu eller vice versa. Turen er også flott
hvis man ligger i telt i søre Hånådalsbotn.
Fra Pyttbua går man inn i søre Hånådalsbotn
og tar skrått opp til Pytteggenden. Herfra er det bare å følge
ryggen til topps. Videre mot Høgstolen er det best å gå
ned igjen til 1700 - koten, for så å skrå over til søre
Skardet. Går man motsatt vei, kan man fint klyve rett opp herfra
til toppen på Pyttegga. Fra søre Skardet er det så bare
å følge ryggen til topps på Høgstolen. Videre
mot Karitind er veivalget selvforklarende nok. Ned fra Karitind til Veltdalsbu
tar man sørover fra toppen, og følger ryggen når den
dreier mot øst ned til T-merket sti. Tilbake til søre Hånådalsbotn
kan man enten ta rett østover, over Karihø ned til stien,
eller ned breene mot nordøst og ned langs bekken til vann 1261.
Turen er tung, men utsikten er i høyeste grad verd all svette og
melkesyre.
5.2. Torsnos (1975 m)
Torsnos bestiges enklest fra Veltdalsbu. Stien til Reindalsæter
via Huldrekoppen følges til bekken som kommer ned fra Torsbreen.
Bekken følges til vannet under breen, som rundes på øst-
og sørsiden. Herfra følges ryggen langs kanten av breen,
først sørvestover, deretter nordover, til topps. Er man sikker
på snøforholdene, kan Torsbreen benyttes som akebakke ned
igjen.
5.3. Svartegga (1937 m)
Svartegga er en av de imponerende toppene som omkranser
Reindalsæter. Som navnet tilsier er fjellet svart, med en blå
isbre som fyller en stor botn. Fra Reindalsæter følger man
stien mot Kaldhussæter sørvestover, opp lien til Daurmålshaugen
(1308 m o.h.). Herfra tar man sørøstover, opp til Svarteggvatnet
som rundes på nedsiden. Opp til topps følger man eggen på
østsiden av vannet og breen. Returen til Reindalsæter kan
legges over eggen på vestsiden av botnen, hvis det er mulig, eller
man kan fortsette sørover mot Grønvatnet. I ca. 1500 meters
høyde følger man fjellsiden nesten rett nordover mot et lite
tjern, før man dreier av over den brede ryggen Femåna. Ned
Huldrekoppen følges T-merket sti.
5.4. Naushornet (1895 m)
Naushornet er en annen av toppene som omkranser Reindalen.
Naushornet kan f.eks bestiges underveis fra Veltdalsbu til Reindalsæter.
Fra Veltdalsbu tar man vestover langs stien til vannet under Langfonna,
breen på nordsiden av Torsnos. Herfra tar man mot nord opp den markerte
ryggen ved utløpet. Breen følges de siste 150 høydemetrene
opp i skaret mellom toppene på Naushornet. Her kan man velge og vrake
i utkikkspunkter: fra toppen (1895 m) mot Veltdalen og utover fjellheimen,
og fra den lavere toppen (1848 m) og trig.punktet (1770 m) rett ned i Huldrekoppen
og utover mot Reindalen og Tafjord. Retur samme vei, eller, hvis du tør,
ned breen til botnen og videre ned langs elven fra Lågnausen til
Reindalsæter.
5.5. Illstigfjellet (1880 m)
Olsokbål på toppen
(Utdrag fra en artikkel av Bjørn Amsrud i DNTs Årbok
1978)
Så sto Illstifjell for tur.
Tok en lang og rolig søndagsfrokost etter å ha sett de fleste
andre hyttegjestene vel av gårde, og ruslet ved totida i det samme
fine været inn Hanedalen og opp i Storløypet. Rasket med meg
noe tørreiner på veien opp og la på toppen av sekken,
her var siste sjanse til å finne noe brenne.
Noen små vindgufs kom inn fra vest, og enkelte skoddeflak begynte
å trekke opp fra fjorden, men det ble vel ingen radikal værforandring
med det første? Jeg forlot rødmerkingen og tok mot vest over
Småkoppeggen oppunder nordtoppen. Litt løs, vemmelig ur ned
på Illstibreen som var bløt, mens sørøstryggen
på Illstifjell gikk greit til topps. Det er en kar som ruver her
midt inne i Tafjordfjella, og lite besøkt, tror jeg. Men her har
vært folk før. Toppen går inn i trianguleringen, og
en gammel aluminiumsplate lå igjen og kunne fortelle at en herr Toftdal
hadde vært her og målt i 1920. Varden sto like godt i dag,
høy og ruvende. De murte solid før i tida.
Nådde opp i det siste solskjæret svant fra toppen i øst
og sør, mens det stadig trakk inn fra vest med sur vind og skodde.
Ikke det helt store været lenger, men her var jeg - og her aktet
jeg å bli over natta.
Femti meter fra varden midt i all steinrøysa fant jeg en liten,
nesten flat grop dekt med et tynt lag grus. Det måtte bli nattelægeret.
En times arbeid, og en meterhøy mur gav ly mot været. Så
var det å finne vann. Oppe på topplatået var det for
kaldt, måtte en hundre meter ned mot breen for å finne en liten
smeltevannssildre såpass at jeg kunne fylle vannflaska og kasseroller.
Laget grue og pakket ut. Så var tiden kommet da jeg kunne strekke
meg på soveposen, med alle nødvendige ting innen rekkevide,
med en noenlunde mur i ryggen og åpen sikt østover, like bort
på tretoppryggen fra i går.
Den medbrakte tørreinen og rester av det gamle trigonometriske merket
gav næring til et par timers beskjedent bål. Det var søndag
og Olsokaften, og jeg hadde vel Norges mest beskjedne olsokbål, men
kanskje også det høyeste, i meter over havet. En mer uberørt
plass til olsokbål kunne vel knapt finnes. Mange kilometer øde
høyfjell til nærmeste nabo. Vindens sakte sus bak ryggen min
forsterket bare inntrykket av den store stillhet.
Desserten først
Men jeg lå trygt i min vesle hule. Den beskjedne flammen foran meg
var selskap nok, og assistert av en liten spritbrenner ble det også
varme nok til middagstilberedningen. Jeg startet opp med desserten i dag,
en god porsjon fruktsuppe, som ble fulgt av en duftende panne med flesk,
egg og ris. Og så den gode timen da man mett og vel tilfreds med
dagen strekker seg ut på posen og smådrikker nytrukken te -
varmende og velgjørende. Varmen krever sitt stell og kanskje også
en liten pipe. Det blafrende skjær fra bålet, og røyken
som snor seg smått og varlig fra snadda gir tanken flukt, innover
i den minste lille, og utover i det uendelige altet. Er det ikke nettopp
i ørkenen og isødet og på de store vidder ideer fødes
og tanker formes?
Da bålet mitt døde ut ved midnattstider, skinte enkelte stjerner
ned på mitt enkle leie. Det så ikke ut til å bli mer
av vestaværet, og med ønske om fin soloppgang sovnet jeg.
Men jeg forsov meg litt neste morgen. Da jeg våknet et kvarter over
fire, hadde sola allerede klatret over et tynt skoddedekke og kastet sitt
rødskjær over tind og bre, mens daler og botner mørknet
under grå morgentåke. Et eventyrrike var det som dukket fram
under morgensolas livgivende stråler, øde og fritt fritt og
uberørt siden tidenes morgen. Godt å få kunne oppleve
dette - jorda som fødes på ny hver eneste morgen.
Men kaldt var det. Snøen var beinhard, steinene hvitrimet. Og mens
sola steg raskt på himmelen på sin dagsmarsj mot vest, og morgenrøden
måtte vike for det klare dagslyset, tørnet jeg inn for noen
timers attpåblund.
|
|