FjellsidenSunnmørsalpeneHytter og sliktRånahalvøyaKolåshalvøyaRomsdalen -EikesdalenTafjordValldalenGeirangerHornindalVolda -Austefjorden

Tafjordfjella

5.1. Pyttegga (1999 m) - Høgstolen (1953 m) - Karitind (1982 m)

Pyttegga er Møre og Romsdals høyeste fjell, og mangler én lusen meter på å havne i 2000-klubben. Sammen med Høgstolen og Karitind rammer den inn søre Hånådalsbotn, et formidabelt amfiteater i stein. Pyttegga og Karitind er anstendige turmål i seg selv, men i godt vær og i godt selskap kan en tur langs hele ryggen være et flott alternativ til den relativt uspennende rusleturen fra Pyttbua til Veltdalsbu eller vice versa. Turen er også flott hvis man ligger i telt i søre Hånådalsbotn.

Fra Pyttbua går man inn i søre Hånådalsbotn og tar skrått opp til Pytteggenden. Herfra er det bare å følge ryggen til topps. Videre mot Høgstolen er det best å gå ned igjen til 1700 - koten, for så å skrå over til søre Skardet. Går man motsatt vei, kan man fint klyve rett opp herfra til toppen på Pyttegga. Fra søre Skardet er det så bare å følge ryggen til topps på Høgstolen. Videre mot Karitind er veivalget selvforklarende nok. Ned fra Karitind til Veltdalsbu tar man sørover fra toppen, og følger ryggen når den dreier mot øst ned til T-merket sti. Tilbake til søre Hånådalsbotn kan man enten ta rett østover, over Karihø ned til stien, eller ned breene mot nordøst og ned langs bekken til vann 1261. Turen er tung, men utsikten er i høyeste grad verd all svette og melkesyre.

5.2. Torsnos (1975 m)

Torsnos bestiges enklest fra Veltdalsbu. Stien til Reindalsæter via Huldrekoppen følges til bekken som kommer ned fra Torsbreen. Bekken følges til vannet under breen, som rundes på øst- og sørsiden. Herfra følges ryggen langs kanten av breen, først sørvestover, deretter nordover, til topps. Er man sikker på snøforholdene, kan Torsbreen benyttes som akebakke ned igjen.

5.3. Svartegga (1937 m)

Svartegga er en av de imponerende toppene som omkranser Reindalsæter. Som navnet tilsier er fjellet svart, med en blå isbre som fyller en stor botn. Fra Reindalsæter følger man stien mot Kaldhussæter sørvestover, opp lien til Daurmålshaugen (1308 m o.h.). Herfra tar man sørøstover, opp til Svarteggvatnet som rundes på nedsiden. Opp til topps følger man eggen på østsiden av vannet og breen. Returen til Reindalsæter kan legges over eggen på vestsiden av botnen, hvis det er mulig, eller man kan fortsette sørover mot Grønvatnet. I ca. 1500 meters høyde følger man fjellsiden nesten rett nordover mot et lite tjern, før man dreier av over den brede ryggen Femåna. Ned Huldrekoppen følges T-merket sti.

5.4. Naushornet (1895 m)

Naushornet er en annen av toppene som omkranser Reindalen. Naushornet kan f.eks bestiges underveis fra Veltdalsbu til Reindalsæter. Fra Veltdalsbu tar man vestover langs stien til vannet under Langfonna, breen på nordsiden av Torsnos. Herfra tar man mot nord opp den markerte ryggen ved utløpet. Breen følges de siste 150 høydemetrene opp i skaret mellom toppene på Naushornet. Her kan man velge og vrake i utkikkspunkter: fra toppen (1895 m) mot Veltdalen og utover fjellheimen, og fra den lavere toppen (1848 m) og trig.punktet (1770 m) rett ned i Huldrekoppen og utover mot Reindalen og Tafjord. Retur samme vei, eller, hvis du tør, ned breen til botnen og videre ned langs elven fra Lågnausen til Reindalsæter.

5.5. Illstigfjellet (1880 m)

Olsokbål på toppen
(Utdrag fra en artikkel av Bjørn Amsrud i DNTs Årbok 1978)

Så sto Illstifjell for tur. Tok en lang og rolig søndagsfrokost etter å ha sett de fleste andre hyttegjestene vel av gårde, og ruslet ved totida i det samme fine været inn Hanedalen og opp i Storløypet. Rasket med meg noe tørreiner på veien opp og la på toppen av sekken, her var siste sjanse til å finne noe brenne.
Noen små vindgufs kom inn fra vest, og enkelte skoddeflak begynte å trekke opp fra fjorden, men det ble vel ingen radikal værforandring med det første? Jeg forlot rødmerkingen og tok mot vest over Småkoppeggen oppunder nordtoppen. Litt løs, vemmelig ur ned på Illstibreen som var bløt, mens sørøstryggen på Illstifjell gikk greit til topps. Det er en kar som ruver her midt inne i Tafjordfjella, og lite besøkt, tror jeg. Men her har vært folk før. Toppen går inn i trianguleringen, og en gammel aluminiumsplate lå igjen og kunne fortelle at en herr Toftdal hadde vært her og målt i 1920. Varden sto like godt i dag, høy og ruvende. De murte solid før i tida.
Nådde opp i det siste solskjæret svant fra toppen i øst og sør, mens det stadig trakk inn fra vest med sur vind og skodde. Ikke det helt store været lenger, men her var jeg - og her aktet jeg å bli over natta.
Femti meter fra varden midt i all steinrøysa fant jeg en liten, nesten flat grop dekt med et tynt lag grus. Det måtte bli nattelægeret. En times arbeid, og en meterhøy mur gav ly mot været. Så var det å finne vann. Oppe på topplatået var det for kaldt, måtte en hundre meter ned mot breen for å finne en liten smeltevannssildre såpass at jeg kunne fylle vannflaska og kasseroller. Laget grue og pakket ut. Så var tiden kommet da jeg kunne strekke meg på soveposen, med alle nødvendige ting innen rekkevide, med en noenlunde mur i ryggen og åpen sikt østover, like bort på tretoppryggen fra i går.
Den medbrakte tørreinen og rester av det gamle trigonometriske merket gav næring til et par timers beskjedent bål. Det var søndag og Olsokaften, og jeg hadde vel Norges mest beskjedne olsokbål, men kanskje også det høyeste, i meter over havet. En mer uberørt plass til olsokbål kunne vel knapt finnes. Mange kilometer øde høyfjell til nærmeste nabo. Vindens sakte sus bak ryggen min forsterket bare inntrykket av den store stillhet.

Desserten først
Men jeg lå trygt i min vesle hule. Den beskjedne flammen foran meg var selskap nok, og assistert av en liten spritbrenner ble det også varme nok til middagstilberedningen. Jeg startet opp med desserten i dag, en god porsjon fruktsuppe, som ble fulgt av en duftende panne med flesk, egg og ris. Og så den gode timen da man mett og vel tilfreds med dagen strekker seg ut på posen og smådrikker nytrukken te - varmende og velgjørende. Varmen krever sitt stell og kanskje også en liten pipe. Det blafrende skjær fra bålet, og røyken som snor seg smått og varlig fra snadda gir tanken flukt, innover i den minste lille, og utover i det uendelige altet. Er det ikke nettopp i ørkenen og isødet og på de store vidder ideer fødes og tanker formes?
Da bålet mitt døde ut ved midnattstider, skinte enkelte stjerner ned på mitt enkle leie. Det så ikke ut til å bli mer av vestaværet, og med ønske om fin soloppgang sovnet jeg. Men jeg forsov meg litt neste morgen. Da jeg våknet et kvarter over fire, hadde sola allerede klatret over et tynt skoddedekke og kastet sitt rødskjær over tind og bre, mens daler og botner mørknet under grå morgentåke. Et eventyrrike var det som dukket fram under morgensolas livgivende stråler, øde og fritt fritt og uberørt siden tidenes morgen. Godt å få kunne oppleve dette - jorda som fødes på ny hver eneste morgen.
Men kaldt var det. Snøen var beinhard, steinene hvitrimet. Og mens sola steg raskt på himmelen på sin dagsmarsj mot vest, og morgenrøden måtte vike for det klare dagslyset, tørnet jeg inn for noen timers attpåblund.

[Turguide - Sunnmøre] [Hytter og innkvartering]

[Rånahalvøya] [Kolåshalvøya] [Romsdal - Eikesdalen] [Valldalen] [Geiranger] [Hornindal] [Volda - Austefjorden]