Tafjordfjella

Så sto Illstifjell for tur. Tok en lang og rolig søndagsfrokost etter å ha sett de fleste andre hyttegjestene vel av gårde, og ruslet ved totida i det samme fine været inn Hanedalen og opp i Storløypet. Rasket med meg noe tørreiner på veien opp og la på toppen av sekken, her var siste sjanse til å finne noe brenne.
Noen små vindgufs kom inn fra vest, og enkelte skoddeflak begynte å trekke opp fra fjorden, men det ble vel ingen radikal værforandring med det første? Jeg forlot rødmerkingen og tok mot vest over Småkoppeggen oppunder nordtoppen. Litt løs, vemmelig ur ned på Illstibreen som var bløt, mens sørøstryggen på Illstifjell gikk greit til topps. Det er en kar som ruver her midt inne i Tafjordfjella, og lite besøkt, tror jeg. Men her har vært folk før. Toppen går inn i trianguleringen, og en gammel aluminiumsplate lå igjen og kunne fortelle at en herr Toftdal hadde vært her og målt i 1920. Varden sto like godt i dag, høy og ruvende. De murte solid før i tida.
Nådde opp i det siste solskjæret svant fra toppen i øst og sør, mens det stadig trakk inn fra vest med sur vind og skodde. Ikke det helt store været lenger, men her var jeg - og her aktet jeg å bli over natta.
Femti meter fra varden midt i all steinrøysa fant jeg en liten, nesten flat grop dekt med et tynt lag grus. Det måtte bli nattelægeret. En times arbeid, og en meterhøy mur gav ly mot været. Så var det å finne vann. Oppe på topplatået var det for kaldt, måtte en hundre meter ned mot breen for å finne en liten smeltevannssildre såpass at jeg kunne fylle vannflaska og kasseroller. Laget grue og pakket ut. Så var tiden kommet da jeg kunne strekke meg på soveposen, med alle nødvendige ting innen rekkevide, med en noenlunde mur i ryggen og åpen sikt østover, like bort på tretoppryggen fra i går.
Den medbrakte tørreinen og rester av det gamle trigonometriske merket gav næring til et par timers beskjedent bål. Det var søndag og Olsokaften, og jeg hadde vel Norges mest beskjedne olsokbål, men kanskje også det høyeste, i meter over havet. En mer uberørt plass til olsokbål kunne vel knapt finnes. Mange kilometer øde høyfjell til nærmeste nabo. Vindens sakte sus bak ryggen min forsterket bare inntrykket av den store stillhet.

Desserten først
Men jeg lå trygt i min vesle hule. Den beskjedne flammen foran meg var selskap nok, og assistert av en liten spritbrenner ble det også varme nok til middagstilberedningen. Jeg startet opp med desserten i dag, en god porsjon fruktsuppe, som ble fulgt av en duftende panne med flesk, egg og ris. Og så den gode timen da man mett og vel tilfreds med dagen strekker seg ut på posen og smådrikker nytrukken te - varmende og velgjørende. Varmen krever sitt stell og kanskje også en liten pipe. Det blafrende skjær fra bålet, og røyken som snor seg smått og varlig fra snadda gir tanken flukt, innover i den minste lille, og utover i det uendelige altet. Er det ikke nettopp i ørkenen og isødet og på de store vidder ideer fødes og tanker formes?
Da bålet mitt døde ut ved midnattstider, skinte enkelte stjerner ned på mitt enkle leie. Det så ikke ut til å bli mer av vestaværet, og med ønske om fin soloppgang sovnet jeg. Men jeg forsov meg litt neste morgen. Da jeg våknet et kvarter over fire, hadde sola allerede klatret over et tynt skoddedekke og kastet sitt rødskjær over tind og bre, mens daler og botner mørknet under grå morgentåke. Et eventyrrike var det som dukket fram under morgensolas livgivende stråler, øde og fritt fritt og uberørt siden tidenes morgen. Godt å få kunne oppleve dette - jorda som fødes på ny hver eneste morgen.
Men kaldt var det. Snøen var beinhard, steinene hvitrimet. Og mens sola steg raskt på himmelen på sin dagsmarsj mot vest, og morgenrøden måtte vike for det klare dagslyset, tørnet jeg inn for noen timers attpåblund.